«Det nytter ikke uansett»

De fleste vil være enige i, at for et lite land som Norge, så er det spesielt på to måter vi kan påvirke utviklingen i verden:

• Delta i internasjonalt samarbeid gjennom organisasjoner og avtaler
• Gå foran og vise hva som er mulig på områder der vi har en spesiell fordel

Intet land på jorda slipper unna klimaendringer, og intet land kan stanse det alene. Skal vi hindre katastrofale konsekvenser av klimaendringene må alle bidra. Det krever samarbeid, at vi er enige om et felles mål og hvordan vi skal komme dit. Det har imidlertid vært veldig vanskelig og tidkrevende å få til en juridisk bindende avtale om utslippskutt for hele verden. I 2015 fikk vi endelig det.

Paris-avtalen sier at målet er å begrense den globale oppvarmingen til maks 2,0 grader, og helst ned mot 1,5 grader. De aller fleste av verdens stater har skrevet under. Avtalen forplikter også alle land til å sette seg konkrete utslippsmål, og så må de jevnlig rapportere hvordan det går. Hvert femte år må hvert land skjerpe målet, altså love å slippe ut mindre klimagasser enn i forrige periode. Da Norge ble med på avtalen var målet vårt å kutte 40 prosent av utslippene innen 2030. Nå har vi varslet et nytt mål om minst 50 prosent kutt.

Når vi viser at vi tar klimaavtaler på alvor og går foran, øker sannsynligheten for at andre land også bidrar med sin del. Vi kan i tillegg utvikle ny, klimavennlig teknologi og nye løsninger som andre land kan lære av og ta i bruk. Eksempler på det er elektriske ferger, vindmøller til havs, vannkraft, CO2-fangst og -lagring under havbunnen, utslippsfrie anleggsplasser og tilrettelegging for elbiler.

Paris-avtalen bygger også på prinsippet at rike land har et større ansvar for å gjøre raske kutt i sine utslipp enn såkalte utviklingsland. Det er fordi vi, spesielt her i Vesten, har bygget vår velstand blant annet gjennom å brenne av mye fossil energi. Vi har med andre ord sluppet store mengder klimagasser ut i atmosfæren allerede. De ti prosent rikeste menneskene i verden står fortsatt for halvparten av klimagassutslippene, mens den fattigste halvparten kun står for ti prosent. Paradoksalt nok vil mennesker i mange av de fattigste landene påvirkes sterkest av global oppvarming.

Kina er blitt en industrigigant og "verdens fabrikk" de siste tiårene. Likevel har de ikke større CO2-utslipp per innbygger enn Norge. Nordmenn flest har nok også et mye større forbruk enn den vanlige kineser, blant annet ved at vi kjøper varer fra Kina. Da bidrar vi til økte indirekte utslipp, som kan være mange ganger større enn de direkte utslippene per inbygger.

Når vi viser at vi tar klimaavtaler på alvor og går foran, øker sannsynligheten for at andre land også bidrar med sin del. Vi kan i tillegg utvikle ny, klimavennlig teknologi og nye løsninger som andre land kan lære av og ta i bruk. Eksempler på det er elektriske ferger, vindmøller til havs, vannkraft, CO2-fangst og -lagring under havbunnen, utslippsfrie anleggsplasser og tilrettelegging for elbiler.

Også som enkeltmennesker kan vi påvirke og gå foran. Det trengs en bølge av små endringer i alle ledd i samfunnet vårt. I alle disse leddene finner vi vanlige folk, som deg. Valgene vi tar i hverdagen kan smitte over på andre. Hvis du reiser, forbruker eller spiser mer klimavennlig, øker sannsynligheten for noen i venneflokken, familien eller nabolaget også vil gjøre det.

I en markedsøkonomi kan forbrukermakten være større enn mange er klar over. Når flere legger om vaner og forbruk, må markedet tilpasse seg. Tenk for eksempel på hvor fort palmeolje forsvant fra en rekke produkter og matvarer i Norge da folk ble mer bevisste på hvordan palmeoljeproduksjon kan utrydde regnskog.

Endringer som kan virke små for den enkelte, kan få stor og varig effekt, hvis mange nok gjør det. Heldigvis ser vi tegn på at det nytter. I 2019 flatet veksten i utslipp fra verdens energiproduksjon ut. Utslippene fra land som Marokko og India er innenfor det som kreves for å holde temperaturøkningen på maks to grader. EU kutter sine klimagassutslipp betydelig, hvor land som Storbritannia og Sverige går foran. I Norge var utslippene av klimagasser i 2019 2,3 prosent lavere enn 1990-nivået, som vi sammenligner med i Paris-avtalen. Det er med andre ord fortsatt mye vi må gjøre for å nå 2030-målet.

I Oslo viser befolkningsundersøkelser at de fleste enten allerede har gjort grep i hverdagen for å leve mer klimavennlig, eller planlegger å gjøre det. Det handler om så forskjellige ting som å kildesortere mer, kaste mindre mat, bruke mindre plast, reise mer miljøvennlig eller forbruke mindre.

Har du også tenkt på å gjøre noe av dette? Da er du altså ikke alene. Det er derfor det nytter. Hver og en av oss kan ikke redde verden. Det kan vi bare gjøre sammen.